Det ukrainske droneangrepet den 1 juni var rettet mot Russlands baser for strategiske bombefly. Det slo til et par hundre mil fra Ukraina, men det viktige var hvilken type av fly som ble angrepet.
Angrepene mot basene i området rundt Moskva sies å ha blitt stoppet av russisk luftforsvar, men fly på Olenjabasen ved Murmansk nær den norske grensen og ved Irkutsk nær den mongolske grensen ble skadd eller muligens ødelagt. Tidligere har Ukraina planlagt spektakulære operasjoner i Russland sammen med amerikanere, men oftest sammen med britene. I dette tilfelle skal planleggingen ha tatt 18 måneder. Russerne sier etterpå at britene var dypt involvert. Og teknikken med droner som letter fra trailere er den samme som Mossad sammen med den britiske etterretningstjenesten MI6 anvende mot iranske mål uker senere. Planleggingen av den operasjonen hadde tatt tre år. Kanskje var Mossad involvert også i den ukrainske operasjonen.
Når det gjelder angrepet ved Murmansk (Olenja) kan også norsk etterretning ha bidratt. Det hadde vært mye lettere å styre operasjonen fra Norge enn fra Ukraina. Og de operasjonene som lyktes var de som slo til mot mål nær grensen til et annet land (Norge og Mongolia). Tre uker senere ble russisk militærindustri angrepet langt øst for Moskva. Det russiske utenriksdepartementet hevdet da at ukrainske droner hadde benyttet kasakhisk territorium. Den russiske mistanken er at ukrainsk etterretning sammen med britene benytter fremmede lands territorium for angrep mot strategiske mål i Russland.
Ukrainsk etterretning har siden 2014-15 vært sammenvevd med amerikansk og britisk etterretning. Det betyr at disse tjenester må ha vært involvert. Det avgjørende er da hvilken type av mål som ble tatt ut. Når disse etterretningstjenester, som i dette tilfelle angriper russiske fly med oppgave å sette inn atomvåpen mot USA i en global konflikt, har dette ikke med krigen i Ukraina å gjøre. De ødelagte flyene har mindre betydning for denne krigen, men de har betydning for den nukleære balansen mellom USA og Russland. Russlands strategiske bombefly tilhører den strategiske nukleære triaden: de landbaserte ballistiske missilene, de ubåtsbaserte ballistiske missilene og de strategiske bombeflyene. Donald Trumps utsending Keith Kellogg sa kort tid etterpå at når du angriper «triaden», går risikonivået «way up» Det har tidligere aldri hendt at noen har forsøkt å desimere den nukleære triaden. Jeg skal forklare alvoret i dette nedenfor.
Det naturlige russiske svaret på et slikt angrep mot Tu-95 og Tu-22 bombefly ville være at Russland slår ut et par av USAs strategiske bombefly av type B-52 og kanskje B-1 på flybaser i USA. Dette ville da bli oppfattet som en eskalering, noe Kellogg var urolig for. Et mer begrenset tiltak kunne være å ta ut baser i Norge, som Vadsø, som kan ha vært benyttet for etterretning, for angrepet mot Olenjabasen. Den nye russiske doktrinen for atomvåpen fra september 2024 gir Russland rett til å sette inn atomvåpen hvis motparten angriper den nukleære triaden. Det er nok mindre sannsynlig på dette stadium, men det viktige er ikke hva vi måtte mene, men hva den russiske analysen konkluderer med.
Men vil Russland virkelig risikere en krig med et NATO-land?
Man vil sikkert forsøke å unngå det, og russerne vet dessuten at de vil vinne en konvensjonell krig i Ukraina. En eskalering til en krig med et NATO-land gir derfor ingen mening. Ukrainas angrep vil også gi Russland grunn til å slå til hardt tilbake. Men Russland kan heller ikke risikere å tape sine strategiske atomvåpenstyrker, og akkurat derfor vil Ukraina søke å desimere dem for å tvinge Moskva å slå til mot tilsvarende vestlige mål for å kunne utvide krigen til en storkrig mellom NATO og Russland. President Zelenskyj vil søke å eskalere krigen. Det er hans eneste mulighet. Han spiller et meget høyt spill.
For å forstå alvoret i dette, kan det være klokt å se på hvordan amerikanerne tenkte om en desimering av den nukleære triaden på 80-tallet. USAs «Maritime Strategy», som ble fremmet av marineminister John Lehman, utgikk fra at hvis sovjetisk tropp angrep Vest-Tyskland eller Midtøsten ville det bli besvart, ikke med taktiske atomvåpen som tidligere, men med en desimering av triaden. Man ville senke noen av Sovjets strategiske ubåter som hadde til oppgave å skyte ballistiske missiler mot USA i en storkrig. Dette ble antatt å være så alvorlig at det ville stoppe et sovjetisk angrep. Men Harvard-professoren Barry Posen advarte i artikkelen «Inadvertent Nuclear War?» (International Security, 1982) mot at dette ville kunne få Sovjet til å sette inn atomvåpen, kanskje resterende atomvåpenmissiler. Sovjet kan ikke risikere at USA vil lykkes desimere den nukleære triaden slik at man ikke lenger hadde tilstrekkelig andreslagskapasitet (reservekapasitet) for å slå tilbake mot et amerikansk første slag (et massivt amerikansk nukleært angrep).
For USAs «Maritime Strategy» på 80-tallet var en desimering av triaden et alternativ til en eskalering til en krig med taktiske atomvåpen, men risikoen for en ukontrollert eskalering ville i et slikt tilfelle trolig være større, fordi en desimering av triaden rører ved risikoen for en katastrofal krig med strategiske atomvåpen, ikke bare ved en benyttelse av taktiske atomvåpen. General Kellogg var åpenbart rystet, ikke kun fordi det ville kunne gi oss en helt annen krig, en krig med atomvåpen, men også fordi USA ikke lenger har den fordel i en atomvåpenkrig man hadde på 80-tallet.
I dag er Russland overlegen USA når det gjelder avanserte hypersoniske missiler, konvensjonelle så vel som nukleære, og USA vil neppe risikere en eskalering. Russland har i dag naturligvis ikke de store hærstyrkene som Sovjet hadde under den kalde krigen. Og man har hverken kapasitet eller interesse av å ta territorium. Russiske missiler kan derimot eliminere ethvert mål i Europa og USA som, ifølge Moskva, truer Russland. Man vil kunne slå ut de 47 nye DCA-basene i Norden, som er blitt opprettet i samarbeid med amerikanerne, på en natt, hvis man ønsker. Vestlig luftforsvar har ikke mulighet til å stoppe slike missiler. Det er uklart for meg hvilken rolle norsk etterretning faktisk spilte for operasjonen mot flybasen ved Murmansk, men kanskje kan det være grunn til å mane til en viss forsiktighet.
Faktaruta
I språket om atomvåpenkrig, snakker vi om taktiske og strategiske atomvåpen og om taktiske og strategiske missiler, fly og ubåter. Taktiske atomvåpen vil settes inn mot «taktiske mål», mot flybaser, forsvarsindustrier, hovedkvarter m.m. i det område som dekkes av krigen, og elimineringen av disse målene vil ha en direkte betydning for kampene på slagmarken, men disse våpnene vil ikke nødvendigvis ha en direkte betydning for en seier i krigen. Hvis krigen vil fortsette å eskalere vil noen part kanskje sette inn strategiske atomvåpen mot «strategiske mål», inne i motpartens vitale områder. De strategiske atomvåpnene har ofte større sprengkraft og en tilstrekkelig rekkevidde for å nå motparten. De er plassert både på strategiske bombefly og på strategiske interkontinentale missiler. Missilene vil bli avfyrt dels fra strategiske ubåter, som praktisk tatt aldri vil vise seg på overflaten, dels fra vel beskyttede områder inne i Russland og USA. Å angripe noen av disse strategiske våpensystemene risikerer å føre til en eskalering.
Under den kalde krigen regnet NATO med at Sovjet antagelig var overlegent i Sentral-Europa når det gjelder regulære hærstyrker med stridsvogner og artilleri. I en krig ville USA svare på et angrep fra disse styrkene med å sette inn taktiske atomvåpen, men man ville antagelig ikke slå mot vitale mål inne i Sovjet, fordi da ville Sovjet slå mot vitale mål inne i USA. De militære planleggerne var da bevisst om at motparten da ville kunne komme å sette inn strategiske atomvåpen, men om USA i et slikt tilfelle satte inn et missil med strategiske atomvåpen som slo ut vitale mål inne i Sovjet ville ingen kunne vite om Sovjet ville svare med et tilsvarende missil eller sende et par hundre missiler. Ingen ville vite om man ville overleve den neste dagen. Under den kalde krigen så man på en krig med taktiske atomvåpen som fullt mulig, mens en krig med strategiske atomvåpen ble oppfattet som et spill på randen til apokalypsen.