Hva hendte ved forhandlingene mellom Russland og Ukraina i Istanbul i mars-april 2022? På NRKs Debatten den 20 mai tok professor Glenn Diesen opp den britiske statsministeren Boris Johnsons rolle for å stoppe fredssamtalene ved sitt besøk i Kyiv. I Aftenposten (22 mai) fremhevet Sylo Taraku analysen til Samuel Charap og Sergey Radchenko i Foreign Affairs (april 2024). Charap og Radchenko viste til at samtalen i Istanbul fortsatte langt ut i april, og Taraku sier at man allerede nå kan parkere «påstanden om at Boris Johnson spilte en avgjørende rolle». Foreign Affairs-artikkelen inneholder en del interessant materiale, men de to forfatterne er ikke nøytrale analytikere. Det er mye som de ikke tar opp.
Boris Johnson og Volodymyr Zelenskyj i sentrale Kiev, 9. april 2022
Ukrainas forhandlingsleder David Arakhamia sa at Russlands eneste egentlige krav var at Ukraina skulle være nøytralt. «Det var det sentrale punktet. Alt annet var kosmetisk», sa han. Og president Zelenskij hadde da allerede akseptert nøytralitet. Arakhamias kollega i Istanbul, Zelenskyjs militærrådgiver, Oleksij Arestovytsj, sa: «forhandlingene var en fullstendig suksess». «Vi åpnet champagneflasken». Tidligere vise utenriksminister Oleksandr Chalyi, også han fra den ukrainske delegasjonen, sa: «vi lyktes å oppnå et virkelig kompromiss, så Putin ønsket virkelig å få til et fredelig oppgjør med Ukraina. Det er viktig å huske.»
De ukrainske forhandlerne i Istanbul mente at de hadde lyktes å få til en kompromisse, men Arakhamia sa i intervjuet med ukrainsk tv at da Boris Johnson kom til Kyiv (den 9 april) sa han: «Vi skulle ikke signere noe med dem [russerne] i det hele tatt. Vi skulle fortsette å kjempe [Let’s just fight]». Boris Johnson lovte våpen og sa deretter til Reuters den 21 april at fredsforhandlingene var dødsdømte på grunn av «krokodillen Putin», mens de ukrainske forhandlerne mente at de hadde kommet til enighet. Det er fortsatt mye som peker på at Boris Johnson spilte en sentral rolle.
I en artikkel i Aftenposten den 21 mai setter Anki Gerhardsen spørsmålstegn ved Glenn Diesen og ved at Ukrainas demokratisk valgte president ble fjernet ved et statskupp. Det var massive demonstrasjoner mot president Viktor Janukovitsj på Maidan-plassen vinteren 2014, men det var minoritetens opprør mot majoriteten.
Majoriteten hadde valgt Janukovitsj. Det avgjørende var massedrapene på demonstranter (og politimenn) den 20 februar og de følgende truslene mot president Janukovitsj. President Biden ringte Janukovitsj og sa at han måtte forlate. Han ble nødt til å flykte, men som professor Ivan Katchanovski har vist i sin nye bok The Maidan Massacre (2024 med videofilmer og et hundretall vitnemål) kom trolig alle skuddene fra Hotel Ukraina og fra et par andre bygninger som var kontrollert av de høyreekstreme Svoboda og Høyresektor. Det var snikskyttere fra disse bygninger som skjøt demonstrantene bakfra, hvilket også ble bekreftet av «kommandanten for Maidan», senere sekretæren i det nasjonale sikkerhetsrådet, Andrij Parubij, som mente at snikskytternes «oppgave var å orkestrere et blodbad». Det burde neppe være noen tvil i dag at dette var et statskupp, og to uker før dette statskuppet ga USAs statssekretær i utenriksdepartementet, Victoria Nuland, i en båndet samtale, direkte instruksjoner til sin ambassadør i Kiev, om hvem som skulle bli satt inn som ny statsminister. Det hele var et like åpenbart statskupp som statskuppet i Chile 1973.
Gerhardsen setter også spørsmålstegn ved Glenn Diesens påstand at det frem til 2014 ikke var mer enn 20 prosent støtte til NATO i Ukraina, men denne påstanden bygger bl.a. på NATOs egen analyse fra 2011: «Den største utfordringen for relasjonene mellom Ukraina og NATO ligger i det ukrainske folkets oppfatning av NATO. NATO-medlemskap har ikke bred støtte i landet, med noen meningsmålinger som tyder på at folkelig støtte for NATO er mindre enn 20 %. NATOs bombing av Beograd i 1999 var spesielt upopulær i Ukraina.» Det er også riktig at Zelenskyjs rådgiver sagt at Ukraina vil bli nødt til å gi fra seg de tapte regionene til Russland. Den tidligere forsvarssjefen, nå London-ambassadør Valerij Zaluzjny, sa akkurat at Ukraina neppe vil kunne ta tilbake disse regionene. Det er kun vestlig «hybris» som vil få oss til å fortsette krigen, og «Hybris» er også tittelen til min nye svenske bok, som kom for noen uke siden.
Men Tarakus og Gerhardsens artikler i Aftenposten tvinger oss til å reise et par fundamentale spørsmål. Hvordan er det mulig at norsk offentlighet ikke er bevisst disse fakta? Hvorfor slår mediakommentarorer ned på professorer som egnet sitt liv til disse spørsmålene? Det er professorer som har snakket på konferanser over hele verden, i USA og Europa, i Afrika, India, Kina og Russland. De er personer som har skrevet og bidratt til mange bøker om sikkerhetspolitikk, som har vært på pensum på militære høyskoler og universitet i USA, Europa og i de nordiske landene. Hvorfor blir de ikke tatt seriøst? Hvorfor sier norsk offentlighet ikke: dette må vi finne ut av, dette er interessant. I stedet blir slike professorer angrepet av journalister/forfattere som ikke har lang fartstid på området, men som har blitt gitt mulighet å dominere norsk offentlighet. Vi har fått et samfunn der professoren er blitt underkastet eleven, den ukvalifiserte regjerer over den kvalifiserte. Det er et samfunn vi kjenner fra Maos kulturrevolusjon, og også da var det umulig å ha en annen oppfatning enn den offisielle. Offentlighetens smale korridor er den samme. Det spørsmål vi nå må stille er: hvordan kunne det gå så raskt?
De ukrainske forhandlerne i Istanbul mente at de hadde lyktes å få til en kompromisse, men Arakhamia sa i intervjuet med ukrainsk tv at da Boris Johnson kom til Kyiv (den 9 april) sa han: «Vi skulle ikke signere noe med dem [russerne] i det hele tatt. Vi skulle fortsette å kjempe [Let’s just fight]». Boris Johnson lovte våpen og sa deretter til Reuters den 21 april at fredsforhandlingene var dødsdømte på grunn av «krokodillen Putin», mens de ukrainske forhandlerne mente at de hadde kommet til enighet. Det er fortsatt mye som peker på at Boris Johnson spilte en sentral rolle.
I en artikkel i Aftenposten den 21 mai setter Anki Gerhardsen spørsmålstegn ved Glenn Diesen og ved at Ukrainas demokratisk valgte president ble fjernet ved et statskupp. Det var massive demonstrasjoner mot president Viktor Janukovitsj på Maidan-plassen vinteren 2014, men det var minoritetens opprør mot majoriteten.
Majoriteten hadde valgt Janukovitsj. Det avgjørende var massedrapene på demonstranter (og politimenn) den 20 februar og de følgende truslene mot president Janukovitsj. President Biden ringte Janukovitsj og sa at han måtte forlate. Han ble nødt til å flykte, men som professor Ivan Katchanovski har vist i sin nye bok The Maidan Massacre (2024 med videofilmer og et hundretall vitnemål) kom trolig alle skuddene fra Hotel Ukraina og fra et par andre bygninger som var kontrollert av de høyreekstreme Svoboda og Høyresektor. Det var snikskyttere fra disse bygninger som skjøt demonstrantene bakfra, hvilket også ble bekreftet av «kommandanten for Maidan», senere sekretæren i det nasjonale sikkerhetsrådet, Andrij Parubij, som mente at snikskytternes «oppgave var å orkestrere et blodbad». Det burde neppe være noen tvil i dag at dette var et statskupp, og to uker før dette statskuppet ga USAs statssekretær i utenriksdepartementet, Victoria Nuland, i en båndet samtale, direkte instruksjoner til sin ambassadør i Kiev, om hvem som skulle bli satt inn som ny statsminister. Det hele var et like åpenbart statskupp som statskuppet i Chile 1973.
Gerhardsen setter også spørsmålstegn ved Glenn Diesens påstand at det frem til 2014 ikke var mer enn 20 prosent støtte til NATO i Ukraina, men denne påstanden bygger bl.a. på NATOs egen analyse fra 2011: «Den største utfordringen for relasjonene mellom Ukraina og NATO ligger i det ukrainske folkets oppfatning av NATO. NATO-medlemskap har ikke bred støtte i landet, med noen meningsmålinger som tyder på at folkelig støtte for NATO er mindre enn 20 %. NATOs bombing av Beograd i 1999 var spesielt upopulær i Ukraina.» Det er også riktig at Zelenskyjs rådgiver sagt at Ukraina vil bli nødt til å gi fra seg de tapte regionene til Russland. Den tidligere forsvarssjefen, nå London-ambassadør Valerij Zaluzjny, sa akkurat at Ukraina neppe vil kunne ta tilbake disse regionene. Det er kun vestlig «hybris» som vil få oss til å fortsette krigen, og «Hybris» er også tittelen til min nye svenske bok, som kom for noen uke siden.
Men Tarakus og Gerhardsens artikler i Aftenposten tvinger oss til å reise et par fundamentale spørsmål. Hvordan er det mulig at norsk offentlighet ikke er bevisst disse fakta? Hvorfor slår mediakommentarorer ned på professorer som egnet sitt liv til disse spørsmålene? Det er professorer som har snakket på konferanser over hele verden, i USA og Europa, i Afrika, India, Kina og Russland. De er personer som har skrevet og bidratt til mange bøker om sikkerhetspolitikk, som har vært på pensum på militære høyskoler og universitet i USA, Europa og i de nordiske landene. Hvorfor blir de ikke tatt seriøst? Hvorfor sier norsk offentlighet ikke: dette må vi finne ut av, dette er interessant. I stedet blir slike professorer angrepet av journalister/forfattere som ikke har lang fartstid på området, men som har blitt gitt mulighet å dominere norsk offentlighet. Vi har fått et samfunn der professoren er blitt underkastet eleven, den ukvalifiserte regjerer over den kvalifiserte. Det er et samfunn vi kjenner fra Maos kulturrevolusjon, og også da var det umulig å ha en annen oppfatning enn den offisielle. Offentlighetens smale korridor er den samme. Det spørsmål vi nå må stille er: hvordan kunne det gå så raskt?
Samuel Charap and Sergey Radchenko, “The Talks That Could Have Ended the War in Ukraine”, Foreign Affairs, 16 April 2024. https://www.foreignaffairs.com/ukraine/talks-could-have-ended-war-ukraine
«Intervista a David Arakhamia: Mosca e Kiev nel marzo 2022 arrivarono ad un accordo di pace» (Intervju med David Arachamia: Moskva och Kiev nådde ett fredsavtal i mars 2022), Youtube, 26 november 2023. https://www.youtube.com/watch?v=TGXa89zjpDI
Intervju med Oleksij Arestovytj, ”Oleksiy Arestovych: Zelensky’s challenger”, UnHerd, Youtube, 14 januari 2024. https://www.youtube.com/watch?v=sehuAOw0-NI
Ambassador and former Deputy Foreign Minister Oleksandr Chalyi, “The Russia-Ukraine War – A Geneva Security Debate 22 December 2023”. https://www.youtube.com/watch?v=t2zpV35fvHw
Andrew Macaskill, “UK PM Johnson says Ukraine peace talks are doomed because of ‘crocodile, Putin” Reuters 21 April 2022. https://www.reuters.com/world/europe/negotiating-with-putin-like-dealing-with-crocodile-uk-pm-johnson-says-2022-04-20/
Ivan Katchanovski, The Maidan Massacre in Ukraine: The Mass Killing that Changed the World (Palgrave MacMillan, 2024, Open Access).
Ivan Katchanovski “Over 100 Witness Testimonies Concerning Maidan Snipers in Ukraine (2021)”. https://www.youtube.com/watch?v=rg04d3czj08&list=PLDsR5P9Lkw3Pr4mz1hDy-MowETUx_eXXoL&index=10
NATO Parliamentary Assembly (Sub-Committee on Democratic Governance), “’Post-Orange Ukraine’: Internal Dynamics and Foreign Policy Priorities”, Lucio Malan, 11 October 2011. https://www.nato-pa.int/document/2011-172-cdsdg-11-e-rev1-ukraine-malan-report
Julia Struck, “Zaluzhny: No Miracle Will Restore 1991 Borders – Ukraine Must Fight Smart or Not at All”, Kyiv Post, 23 May 2025. https://www.kyivpost.com/post/53200
Ola Tunander, Hybris: Ukrainakriget, geopolitiken och folkrätten (Stockholm: Karneval förlag, 2025).
